Fornuften er en kranglefant

«Du kommer så raskt i forsvar, Arne!».  «Nei, det gjør jeg ikke», sier jeg. Jeg nekter og bekrefter raskt den urimelige påstanden fra min bedre halvdel. Gjentatte forsøk på å lytte med innlevelse – og innrømme min velutviklede forsvarskapasitet – har ikke vært særlig vellykket hittil.

Påstand har lenge stått mot påstand.

Men, nå er det slutt. Jeg har fått forskningen på min side. Det er bare helt naturlig at jeg kommer i forsvar og presenterer fornuftige argumenter mot urimelige påstander. Det er evolusjonen som har formet meg slik. Fornuften viser seg å være en egenskap som vi ikke bruker mest i enerom når vi utvikler nye tanker, beslutninger, valg og teorier. Fornuften er utviklet for bruk i sosiale relasjoner.

Fornuften brukes i begrenset grad til å analysere valgmuligheter eller fatte beslutninger. Hvis fornuften var en rasjonell, kalkulerende funksjon, hvorfor tar vi da så ofte feil? Hvorfor er vi så forutinntatt, fordomsfull og partisk at vi tenker ulogisk?

Fornuften er åpenbart utviklet som noe annet enn en logisk regnemaskin. I hvert fall er det slik Hugo Mercier og Dan Sperber argumenterer i sin nye bok om fornuftens gåter (The Enigma of Reason: A New Theory of Human Understanding). De to kognitive forskerne hevder at fornuften er utviklet for at vi skal klare å hevde oss i sosiale relasjoner. I møte med meningsmotstandere, eller mennesker med alternative eller kritiske synspunkter, mobiliserer hjernen argumenter som egner seg til å forsvare våre (mer eller mindre) rimelige påstander, verdier eller beslutninger.

Fornuften er et sosial redskap

‘Fornuften er en ensom ting’. Dette kjente uttrykket fra humoristen Fredrik Stabel kan erstattes av dette: ‘Fornuften er en sosial ting’. Vår evne til å resonnere og trekke slutninger er ikke et logisk redskap, men snarere et hjelpemiddel til å rettferdiggjøre egne tanker og argumenter. Fornuften hjelper oss til å overbevise andre og skape oppslutning om felles handlinger.

Mønsteret er gjenkjennbart. I møte med verbale angrep, går vi i forsvar. Hjernens intrikate synapser og nevroner aktiveres for å beskytte sin eier, nemlig meg, ikke for å gi et annet menneske rett. Det er derfor vi trenger konfliktråd, domstoler og meklere. Hadde vi brukt fornuften og tenkt kjølig og logisk, ville partene blitt enig om hva som var riktig, og gitt etter for den andre parts argumenter. I stedet «fyrer vi oss opp», hever stemmen, slår oss på brystet, eller slår ned motstanderen.

Hva skjer?

«Du kommer alltid i forsvar», sier min kjære. «Jeg bare hevder min rett», sier jeg. Jeg fremfører mine logiske argumenter. Jeg angriper – så godt som jeg kan – motstanderens urimelige og idiotiske påstander. Jeg ivaretar mine egne interesser i møte med andres verbale angrep. Sett fra sidelinjen, kan det tenkes at mine argumenter virker like tåpelige og irrelevante som angriperens.

Det bryr ikke hjernen min seg noe særlig om. Den produserer motargumenter på løpende bånd. I sosiale situasjoner hjelper den meg i min verbale krigføring mot kjente og ukjente motstandere. Fornuften kommer meg til unnsetning når jeg blir utfordret eller føler meg truet.

Hvordan har jeg blitt slik?

Moderne nevrovitenskapelig forskning har kartlagt hvilke deler av hjernen som aktiveres når vi utsettes for ulike typer impulser. Fra tidligere vet vi hvordan vi – og våre primat-forgjengere – reagerer på fare. Flykt, slåss eller frys er like vanlige reaksjoner hos tobente pattedyr i gater og på kontorer som de er for sjimpanser og bonobo-aper i jungelen.

Går vi litt dypere i denne materien, ser vi at status, forutsigbarhet, rettferdighet, selvstendighet og relasjoner er dyptliggende fenomener som menneskehjernen er utviklet til å ivareta. Opplevelser av trusler mot noen av disse verdiene setter hjernen i alarmberedskap. Rent kroppslig merker vi at blodtrykket øker, ansiktsfargen skifter, musklene spennes, svetten pipler frem og stemmeleiet skifter. Mennesket er et dyr, men ikke et beist. Språket og fornuften har gitt oss redskaper til å bli den mest utbredte dyrearten på kloden.

Hvorfor blir jeg så sint?

De kognitive parallellene til de dyriske flykt-, slåss- eller frysreaksjonene er tilbaketrekning, motargumenter og taushet. Det er mye makt i å ta et skritt tilbake og bli helt stille. Det er mye læring i å reflektere over hva som utløser forsvarsreaksjonene mine. Hva skjedde – egentlig? Var det bare et «skjevt ord», en fornærmelse, eller et angrep på én av mine viktigste verdier? Var behovet mitt for å alltid skulle ha rett, eller få det siste ordet i en krangel, overveldende? Ble trangen til å overbevise eller ydmyke angriperen sterkere enn beherskelsen, høfligheten og vennligheten?

Heretter kommer jeg alltid i forsvar

«Heretter følger jeg deg helt hjem». Tittelen på Kjell Askildsens novelle fra 1953 dukker tidvis opp i min bevissthet. Av ukjente grunner. Det er en glitrende novelle. Tittelen har en tilleggsdimensjon. Den signaliserer et skifte, en erkjennelse og en lovnad.  Den er sosial, relasjonell og forpliktende.

Heretter kommer jeg alltid i forsvar, vil jeg si. Jeg vil henvise til Mercier og Sperbers argumentative teori om fornuften. Jeg har vitenskapen på min side. Jeg har fornuften på mitt lag. Ikke som en kjølig, rasjonell kalkulator som kan beregne hva som er best for meg å gjøre. Fornuften jeg tyr til er en kranglefant. Den står som en kvern på havets bunn og spyr ut fornærmelser, invektiver, motargumenter, spydigheter, dikt og forbannet løgn som jeg bruker i forsvar mot verbale angrep i sosiale situasjoner.

Når jeg tenker nærmere etter, er det egentlig ikke slik jeg vil være. Jeg liker dårlig denne siden av meg selv. Men jeg må innrømme at det er slik jeg har blitt. Du også. Fornuften er ikke en rasjonell kjerne i vår moderne hjerne. Den er et sosialt forsvarsvåpen som hjelper oss i møte med andre mennesker.

Skal vi kunne utnytte våre ypperste menneskelige egenskaper, nemlig å løse komplekse oppgaver i fellesskap og løfte i flokk, er vi avhengig av å kunne argumentere, overbevise og mobilisere andre til å slutte opp om våre ideer og prosjekter. Vi må bare huske at fornuften er en slapp regnemester, men en overivrig debattant.

Av Arne Selvik, Seniorkonsulent Sense PKT

Kronikken stod også i BT 11 august 2018.