Fobien min og meg

17. oktober 2018 AV Sense PKT

Å vike unna farer er en medfødt egenskap som vi kjenner igjen hos både dyr og mennesker. Det er instinktive reaksjoner som vi skal takke våre tilpasningsdyktige forfedre for at vi har nedarvet. I naturen bruker enkelte dyr og insekter for eksempel farger for å skape frykt hos potensielle fiender. Å ha respekt for giftige slanger, store høyder eller det å oppholde seg i trange grotter, er som regel klokt.

Fobier er en vanlig form for angstlidelser i befolkningen. Mennesker med kun en eller få spesifikke fobier kommer sjeldent til behandling hvis ikke frykten hemmer dem på vesentlige områder i hverdagen. For eksempel kan de fleste leve gode og helt uproblematiske liv selv om de har edderkoppfobi. Mange vil også kunne argumentere godt for at de unngår heis, og konsekvent tar trappen. Dette fører gjerne til at fobien blir livsvarig, nesten som en del av personens identitet.

For andre kan frykten for visse situasjoner, aktiviteter, gjenstander, dyr, eller andre stimuli, være et stort problem dersom reaksjonene er overdrevne, lite hensiktsmessige, irrasjonelle, og medfører unnvikelse. Noen opplever at frykten forstyrrer dem i dagliglivet, og setter begrensninger slik at de ikke får leve det livet de ønsker, eller å være den de ønsker å være. De fleste vil kunne kjenne seg igjen i den nervøse følelsen i forkant av å skulle holde en tale eller få oppmerksomheten rettet mot seg på et møte. Noe annet blir det når forventningsangsten, eller forestillingen om at noe ille kan skje, stadig fører til gjentatt unngåelse og til slutt sosial isolasjon.

Hvorfor oppstår den overdrevne frykten for visse typer stimuli? Her kan læringsteorier gi oss gode svar. Prinsippene som ligger til grunn for at folk utvikler fobier, om det gjelder åpne plasser, fly, heiser eller hunder, er mer eller mindre de samme. Det handler om at en stimuli i omgivelsene blir assosiert med en gitt respons. Dersom hendelsen har sterk nok betydning for deg, vil du kunne utvikle en betinget reaksjon, det vil si symptomer på angst som for eksempel økt puls, pustevansker, skjelving, kvalme, eller nummenhet. Det er altså selve forventningen om at situasjonen eller objektet er farlig som setter i gang angsten. Tendensen til så å vende oppmerksomheten inn mot de kroppslige symptomene, og kjenne etter om man er i ferd med å miste kontrollen og få panikk, eskalerer angsten og katastrofetankene.

En av de viktigste årsakene til at folk har fobier er derfor erfaringslæring. Som kjent: «brent barn skyr ilden». Har du en gang hatt vonde opplevelser i tannlegestolen, vil frykten for at dette kan skje igjen kunne aktivere ubehagelige kroppslige og tankemessige reaksjoner bare ved tanken på en tannlegetime. Har du hatt erfaring med å sitte fast i en heis, og samtidig oppleve et begynnende panikkanfall, vil du kunne utvikle en sterk frykt som kan overføres til det å befinne seg i andre lukkede rom. Læring gjennom å observere andres fryktreaksjon er også en effektiv oppskrift på utvikling av spesifikke fobier: Et barn som ser at den voksne skvetter til og skriker ved synet av en edderkopp, eller belæres med at hunder er farlige, vil lett kunne arve frykten.

Dersom du har en eller flere fobier som plager deg såpass mye at du skulle ønske at du ble kvitt dem, kan det være aktuelt for deg å se frykten i øynene og bestemme deg for å gjøre noe med dette. Her kan psykologer hjelpe deg med å planlegge en systematisk og trygg eksponeringsprosess. Målet er å motvirke unngåelsesatferden og dempe forventningsangsten og katastrofetankene som er med å forsterke frykten.

 

Av Ingebjørg Aarnes Jordal, Psykolog/konsulent Sense PKT